I skogen smågutten gikk dagen lang; der hadde han hørt slik en underlig sang. Gutten en fløyte av selju skar, – og prøvde om tonen der inne var. Tonen den hvisket og nevnte seg, men best som han lydde, den løp sin vei, Titt når han sov, den til ham smøg, og over hans panne med elskov strøg. Ville den fange, og våknet bratt; men tonen hang fast i den bleke natt. “Herre min Gud, ta meg der inn! Ti tonen har fått mitt hele sinn.” Herren han svarte: “Den er din venn; skjønt aldri en time du eier den.”
(Fra ”Arne” av Bjørnstjerne Bjørnson, 1832–1910)
De niende Glogerfestspillene i Kongsberg ble gjennomført i slutten av januar 2010, og denne gang ble musikken forent med det visuelle uttrykket i større grad enn tidligere. I møte med kunsten ble alle sanser tatt i bruk, og forventning, spenning, jubel, tristesse, god og dårlig smak avløste hverandre i musikkens fargeharmoni.
Og fargepaletten var innholdsrik i festspillhelgen. Midt i vintermørket pyntet en svensk hoff-florist med blomster i alle regnbuens farger, dansere fra nasjonalballetten bragte kroppens mange uttrykk til det fullendte, norsk musikkhistories berømte fargeklatt, fiolinvirtuosen Ole Bull ble feiret med en egen konsert, og hele familien ble invitert til en forestilling hvor magisk teater ble født ut av musikk.
Det finnes knapt en kunstform med større spenn enn opera, derfor var det på sin plass å invitere til en operaforestilling i et visuelt år. Under avslutningskonserten fremsto Kongsberg kirke som et italiensk operahus, og det ble bibelsk drama med historien om Kain og Abel, og menneskehetens første mord.
I 2010 som tidligere ga renommerte orkestre, sangere og musikere av sitt ypperste for at Gloger-publikummet kunne gå glade og oppfylte hjem i vinternatten.
Isa Katharina Gericke og Olof Boman
Kunstneriske ledere for Glogerfestspillene i Kongsberg
