Riksantikvarens tale
Historikk

Riksantikvar Jørn Holmes tale på festspillgudstjenesten søndag 30. januar 2011

 

Kjære menighet,

Først tusen takk for invitasjonen og mulighet til å holde preken i Kongsberg kirke. Jeg hadde i mine yngre dager svært lyst til å studere teologi. Jeg ville forkynne Guds ord og bli prest. De nærmeste venner gikk også på Menighetsfakultetet. Men det ble juss i stedet, for teologien. Noen stor forskjell var det kanskje ikke, å tolke loven er ikke så forskjellig fra å tolke skriften.

Men før min ungdomstid, allerede som barn var jeg svært fasinert av kirker. Når familien var på biltur på 60-tallet, måtte vi stoppe ved alle gamle kirker. Kirkene og særlig kirkegården fasinerte meg. Ikke noe annet kunne fortelle så sterkt historien om menneskenes liv, fra fødsel til død.
Kanskje var det noe i slekta som hadde påvirket meg. Hvorfor ville jeg bli prest og forkynne og hvorfor var jeg så betatt av kirken. Vi er nok mer preget av vår familie enn det vi tror. Flere har sikkert sett TV-serien som går om slekten til helt forskjellige nordmenn. Senere fikk jeg vite at min oldefar Edin Holme var lekmannspredikant. Og når han faktisk var den første lekmannforkynner som fikk lov til å holde en preken fra en prekestol, gjør det meg svært ydmyk, at jeg i dag kan stå i oldefars tradisjon og tale til en menighet fra prekestolen.
Temaet for dagens preken er: Gammel kirke i ny tid
Vi sang den kjære salme: Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller. Ja, vår kirker er våre eldste hus, både fysisk og åndelig sett.
Når er jeg temmelig sikker på at tårnet på Kongsberg kirke ikke skal falle ned. Kongsberg kirke er i en god tilstand. Kommunen og menigheten har tatt godt vare på kirken og er et forbilde for andre.
Våre kirker er de fremst representantene for 1000 års håndverk, byggeskikk, kunst, arkitektur og kulturhistorie. I fravær av borger og slott var det kirkebyggene som ble prioritert. Der pengene ikke ble sendt ut av landet til konge og krigføring, gikk de til kirkebygg gjennom århundrene. Kirkene er derfor bygningene fremfor noen som forteller historien om oss selv, om oss som en nasjon også som en del av en internasjonal verden, om dere på kongsberg og oss som mennesker. Bygningen er et kulturminne, tenk på ordet, kirken minner oss om vår kultur. Kulturminne.
Kongsberg kirke fra 1761 er sammen med Oslo domkirke de to viktigste kirkebygg for nasjonens historie etter reformasjonen. Hele interiøret er nær autentisk fra åpningen. Det gjør Kongsberg kirke spesiell.
Med flest sitteplasser i landet forteller Kirken indirekte at Kongsberg var den nest største by etter Bergen, større enn Christiania. Kongsberg kirke forteller fremfor noen kirker i Norge om den sosiale historie, det lagdelte samfunn fra med ulike seter for alle, fra gruvearbeiderne – de såkalte berggeseller – for ingeniører og embetsmenn og kongelosjen til Kongen.
Kirken forteller ikke minst om gruvesamfunnet Kongsberg. En historie om rikdom, men vel så mye som fattigdom og død. Et tusentall mennesker ofret livet i gruvene. Kunstneren bak det store takmaleriet Eric Gustaf Tunmarck i taket led også en ublid skjebne, på en stille og upåaktet måte måte. Han døde lutfattig, bly - og løsemiddelskadet etter mange år som maler og ligger begravd på fattigkirkegården i Bragernes.
Kongsberg kirke er ingen typisk norsk kirke. Den er ganske så unorsk. Tegnet av den tyske overbergmester. Kirken har dernest all sin inspirasjon og forbilder fra Europa, i brytning mellom den pietistiske nord-tyske barokk og den glade rokkokko, hvor endringen i kunstretningen også fortalte om endring i trosbildet, fra barokkens memento mori – husk du skal dø – til rokkokkoens memento vivere – husk å leve.
I sin tid foregikk også preken ikke på norsk, men tysk, fordi eliten på Kongsberg var dominert av tyske ingeniører og embetsmenn.
Kongsberg kirke er bygget som en såkalt sentralkirke, hvor forkynnelsen om Jesus er midtpunktet. Kirken er derfor bygget rundt prekestolen. Men ikke bare det, altertavlen er regelrett byttet ut med prekestolen. Ordet og forkynnelsen er det sentrale fremfor noe annet. Og det var møteplikt for alle. Preken varte en time, og den som sovnet ble vekket med en egen stav.
I dag kan vi heldigvis sitte hvor vi vil i Kongsberg kirke. Det er ingen møteplikt. Og preken er på norsk. Og den varer ikke en time.
Glogerorgelet er sammen med Nøstetangen lysekronene den innvendige skatt.
Glogerorgelet – som det viktigste barokkorgel i Norge - er plassert, ikke bak i kirken men over prekestolen for nærmest å løfte gudstjenesten mot himmelen. Alter, prekestol og orgel er dertil komponert sammen i en sann overdådighet av fager, ornamentikk og skulpturer. Og det hele ender like fullt opp til Tunmarcks flotte takmaleri Forklarelsen på Berget, hvor Berget er erstattet med himmelen. Med Jesus i sentrum, mellom Moses og profeten Elias med apostlene Peter, Jakob og Johannes som skjermer seg mot lyset.
Vi er svært glad for at Glogerorgelet er restaurert og er tilbake i sin prakt i kirken. Da Glogerorgelet i sin tid ble fjernet og erstattet av et elektrisk orgel protesterte daværende riksantikvar Harry Fett heftig overfor Kirkedepartementet uten å få gehør, og han nektet å komme på åpningen.
Kirken, kunst og kultur har neppe et sterkere uttrykk noe sted enn i Kongsberg kirke under Glogerfestspillene. Med Ten Thing, kor og orgel løfter vi opplevelsen mot himmelen.
I dag, nettopp i dag i dette øyeblikket opplever vi kirken i fortid, men like fullt i fremtid. Historien ligger bak oss, men fremtiden ligger foran. Fortiden forteller oss hva vi gjorde som mennesker, på godt og ondt. Men fremtiden gir derfor bare muligheter. Vi kan handle annerledes.
Men hvordan, hva er svaret og hvilken vei skal vi gå? Svaret vårt er Jesus. Han er hjørnesteinen som holder kirken samlet. Jesus er ingen død historisk person. Han både fortid og fremtid i ett.
Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket, skal vi snart synge.
Det er Jesus som våker i verdens natt. Hans liv og gjerning er vårt forbilde. Men vi mennesker alt for lett tenker ut fra oss selv og hva som gagner oss best, viser Jesus den motsatte vei, Vi skal handle ikke ut fra oss selv, men ut fra det som gagner våre medmennesker. Jesus snur egentlig opp ned det hele. Han sier: De siste skal bli de første, og de siste skal bli de første, han forbarmet seg ikke over de rike, men de fattige og utstøtte.
Kongsberg kirke er i dag en åpen og romslig kirke. Og alle er velkommen, og velkommen til å sitte hvor du vil. Og når Kongen eller Dronningen kommer sitter de sammen nede med menigheten, ikke lenger i oppe kongelosjen. Og kirken stiller ikke lenger krav til vår tro eller hvor vi er i undring om eller lengsel etter Gud. Eller om vi oppsøker kirken av helt andre grunner. Bare det å være i dette kirkerommet er fantastisk.
Alle bånd er egentlig løsnet eller ferd til å bli løsnet. Kongsberg er ikke lenger eid av Kongen, på tross av det historiske navn. Kongens berg. Snart har vi ikke lenger en statskirke, men en folkekirke. Det gir også kirken en annerledes styrke enn i tidligere tider, en renere og mer uavhengig styrke i verden.
Norge er et av de rikeste land i verden. Og selv om vi har våre utfordringer til samferdsel eller helse er våre største utfordringer i stor grad knyttet en global verden, ikke minst klimaoppvarmingen som truer kloden på sikt og mennesker på flykt fra forfølgelse eller fattigdom.
Her er det fortsatt mye mørke og hvor vi i sporene til Jesus kan spre lys og varme.
Kirken er først og fremst menighetens samlingssted for tro, bønn og forkynnelse. Men kirken er der menigheten er samlet, om det er på en friluftsgudstjeneste, i en kjeller eller i kirken. Og det er dere som menighet som er byggsteinene.
Og i år feirer dere på Kongsberg flere jubileum, kirken er 250 år og Glogerfestivalen er 10 år.
Jubileum gir en unik mulighet til å se seg tilbake og samtidig se fremover. Men fremtiden er egentlig det viktigste med et hvert jubileum. Vakre Kongsberg med vakker kirkemusikk kan bidra til å utløse det vakre i oss, med Jesus som forbilde for den vei vi skal gå. Gratulerer og lykke til. Amen.

Share